I Buchenwald ble de norske studentene, ikke lenge etter ankomsten, flyttet til en egen blokk og holdt atskilt fra de andre fangene.
De hadde strengt forbud mot å snakke med dem. Selv om studentene var sammen som en stor gruppe, gjorde isolasjonen og mangelen på arbeidsoppgaver at tiden ble lang og ensformig for dem.
Nils Apeland skrev dagbok under hele oppholdet, og han klarte mot alle odds å smugle den med seg rundt i leirene. En vanlig hverdag beskriver han slik:
Mandag 6. mars. Foredrag og sang. Mathenting og gymnastikk. Lesning og bridge-spilling. Slik fordriver vi dagene nå. Hvis jeg kunne huske alt det jeg har hørt om i foredragene, ville jeg vært som en liten utgave av Familieboken.
Men vi glemmer så altfor fort det vi bør huske, og husker altfor lenge det vi vil glemme. En bakvendt verden.”
Dagboken startet han allerede å skrive da de ankom Stavern, og her deler han denne opplevelsen med leserne:
”I ettermiddag ble samtlige kommandert ut på plassen. Der sto vi fra 17 til ca. kl 21 i knakende frost. Har aldri frosset slik før i mitt liv. En mengde navn ble ropt opp. De skumle Gestapofolkene hadde noen lister de gikk etter, men vi kunne ikke bli kloke på hvilke prinsipper de var laget etter. En del syke og noen ”ikkestudenter” ble visstnok ropt opp først. Dernest mange andre. Ikke jeg. Jeg var blant de siste som ble kommandert inn i en av stuene. Vi hadde det like trangt som i en trikk. Der ble vi ”finsilt”.
Tyske offiserer lyste opp i ansiktene og plukket ut en og annen. Helst høye kraftige karer. De som hadde en eller annen sykdom, fikk ordre om å tre ut. Deriblant var jeg. (Apeland) En tysk lege foretok en løselig undersøkelse. Et par ble sendt inn igjen. Han sa at de simulerte. Det gjorde de ikke. Litt senere ble vi syke sendt ut på plassen igjen. Hit kom alle som ikke var særskilt plukket ut.”
De utplukkede fikk ordre om å pakke det lille de hadde, og en tid senere marsjerte den første puljen ut på vei til Tyskland. Etter hjemkomsten samlet Apeland alle notatene sine i boken "Fra Aulaen til Buchenwald – blader fra en students dagbok. "
I tillegg til dagboken hadde han opplevelsene ferskt i minne, og dette var nok den første boken på norsk fra de tyske fangeleirene, da den ble utgitt i 1945. (Otto Floor's Arvinger A/S Forlag, Stavanger)
Apeland var en dyktig skribent, og er i dag regnet for å være en norsk PR-pionér, og i 1960 utga han Norges første bok om PR, Public Relations i USA, bygget på intervjuer med amerikanske ledere.
Det hele startet med at Trygve Lie, tidligere generalsekretær i FN, i 1964 reiste til USA for å gjøre Norge kjent og oppmuntre amerikanske firmaer til å etablere seg i Norge.
I Chicago møtte han Manpower Groups grunnlegger, Elmer Winther, og med seg hjem hadde han Manpower-materiale som han brakte videre til Nils Magne Apeland, som da var eier av Norges største konsulentfirma innen PR. Det ble etablert et datterselskap som ble første versjon av Manpower i Norge. Apeland var en av Norges første PR-konsulenter og sto bak flere kjente kampanjer, blant annet ved innføringen av fødselsnummer (personnummer) i Norge i 1964. Han var utdannet sosialøkonom og skaffet seg etter hvert stor erfaring som journalist og redaktør i NTB, Norges Handels og Sjøfartstidene (Dagens Næringsliv) og Aftenposten.
På 1980-tallet var Apeland også redaktør for bokserien Forretnings- og bedriftslederen. Kunnskapen videreførte han i boken Informasjon og samfunnskontakt på Norsk. (Utgitt 1981)
Nils Magne Apeland døde 64 år gammel i Oslo den 12. februar 1988.
f. 23.03.1923 i Stavanger
Stud econ
Arrestert og sendt til Stavern 30.11.43.
Overført til Buchenwald 14.01.44
fikk fangenummer 39244.
Overført til Sennheim 26.10.44
sendt hjem 14.11.44.